Den store smiledagen

Today I found myself smiling while roaming the streets. No, it wasn't like a little, shy smile. I flashed my off white teeth to everyone. Why? I can't explain it. It's like the city has wrapped its arms around me, whispering 'welcome home' with every step that I take.

Og jeg har ikke gjort stort annet enn aa smile i dag.

Gregory David Roberts skriver 'Sometimes you have to surrender before you win'.

I dag har jeg gaatt rundt med denne setningen i hodet, og proovd aa gi meg hen til byen, saa godt jeg kunne. Og det funket. Jeg har hilst paa titalls med mennesker jeg ikke kjenner. Kalt dem for bror, sooster og mor. Jeg har hilst paa de eldre med respekt. Snakket saa mye swahili som jeg kunne. Og aldri har jeg blitt moott med mer glede og saa mange smil. Jeg har sunget og danset meg gjennom gatene fra en dalla til en annen. Jeg har hjulpet en mann aa laste brood paa sykkelen hans. Jeg har vaert hooy paa gode foolelser.

Det har vaert en fanastisk dag. Jeg sov saa lenge jeg kunne. Spiste en god frokost. Leste litt i Shantaram. Tok turen til byen: dro til Zain-center for aa fikse internett (nok en gang). Og Spencer (Zain-fyren) var like hjelpsom og glad som alltid. I dag slo han til og inviterte meg paa en drink. En gang jeg hadde tid, selvfoolgelig. Paa toppen av det hele sa han at jeg saa flott ut, selv om jeg har mistet halvparten av haaret mitt. Jeg og Spencer - vi er blitt gode venner.

Etter det tok jeg en lang dalla-tur ut til Usa. Aa kjoore dalla fooles litt som aa vaere med i en daarlig regissert action-movie. Hvordan skal jeg forklare det? De kjoorer som gaerninger, jakter paa hverandre. Av or til skulle du tro vi ble forfulgt av politiet. De skriker og kjefter paa hverandre. En og annen vakt skriker og vifter med maskingeværet. Hadde du filmet det hele hadde det blitt, ja, en daarlig regissert action-movie.

Ute i Usa mootte jeg mine nye venner paa Tanz Hands. Det er en cafe/resturant hvor alle inntektene gaar til utdanning av funksjonshemmede. Et fantastisk sted. Jeg joinet Louise, Camilla og Christina. Vi spiste lasagne og sjokoladekake. Jeg toppet det hele med en iskaffe med vaniljeis. Mmm.

Og foor jeg visste ordet av det hadde to og en halv time flydd forbi. Det er lenge siden jeg hadde det saa koselig. Var hjemme igjen rundt klokken fem, og naa sitter jeg her.

Apropos dalla'er. Paa vei til Usa i dag saa jeg konduktooren aapne smekken sin og smatt haanden inn i buksa. Hva i all verden, tenkte jeg. To sekunder senere fisket han frem mobilen sin. Ahh, tenkte jeg. Det er ikke saa rart at han gjemmer mobilen sin et sted rundt skrittet sitt. Hvor mange mobiler blir ikke stjaalet paa dalla'ne hver dag? Det skal ikke vaere lett aa vaere dalla-konduktoor.

'Graduate with A's, not with AIDS'
Saann lyder en forebyggende reklame mot HIV/AIDS. Jeg synes den var ganske catchy.

Okey, oppdatering fra tirsdag og onsdag:

Tirsdag - Jobb. Ferdig 11:20. Dro hjem, vasket klaer og lastet opp bilder paa bloggen hele ettermiddagen (nettet er ikke akkurat det raskeste). Klokken kvart over fem kom skredderen, som skal sy  kjole til meg, for aa ta maal. Jeg har aldri foolt meg saa feit. Heldigvis brukte hun inches og ikke cm, saa jeg aner ikke hvor tykk jeg er rundt magen naa - og godt er det.

Onsdag - Syk. Eller, hodepine. Visdomstennene mine er ikke direkte snille om dagen og gir meg en intens, pulserende hodepine. Jeg vaaknet rundt klokken 8 og klarte ikke sove mer. Satt meg ned foran pc'en, brukte en time eller to paa internett, foor hele graia kollapset. Jeg svelgte smertene og dro til byen for aa faa fikset internett og postet kort (ja, naa er kortene sendt, saa om du ikke har faatt kort om en maaneds tid er ikke du en av de heldige.) Jeg dro halv tolv og var hjemme igjen klokken fire. Herregud for et helvete.

Paa zain-kontoret forklarte Spencer at modemet mitt var blitt utsatt for svindel og at det var derfor det ikke funket lenger. Flott! Stakkars fyr. Han brukte hele ettermiddagen paa aa ringe og mase paa hovedkontoret om aa faa fikset det. I mellomtiden, mens Spencer jobbet iherdig med aa fikse modemet mitt, dro jeg paa lunsj med noen andre frivillig, som jeg tilfeldigvis mootte paa butikken, ved siden av Zain-kontoret. Det var fint. For det betydde at jeg slapp aa sitte paa kontoret aa vente hele tiden. Tilbake paa kontoret lovet Spencer meg at han skulle loose problemet saa fort som mulig, og ringe meg naar alt var i orden. Han ringte meg i dag tidlig og fortalte at problemet var fikset; jeg maatte bare komme innom kontoret for aa bekrefte noen greier.

Men nok om internett-tullet.

Etter aa ha vaert i byen noen timer dro jeg hjem, tok paracet, slappet litt av, dusjet, skiftet og dro til Damascus for aa joine de andre frivillige. Jeg hadde en superkoselig kveld og ble bedre kjent med Camilla og Christina (som jeg spiste lunsj med i dag). Dro hjem relativt tidlig, i og med at hodet ikke var hundre prosent bra.

I dag vaaknet jeg opp uten hodepine. Hurra! Hvorfor har jeg ikke vaert paa jobb i dag? Det er offentlig helligdag. Tanzanias foorste president, Julius Nyerere, doode den 14 oktober for 11 aar siden. Og siden da har alle hatt fri den 14 oktober. Saa, saann er det.

Det er godt aa vaere her nede, selv om jeg savner den friske, raa hoostluften i Oslo.

Lunsj paa Tanz Hands

Lykke og meg paa Damascus