Okey, som dere alle vet er det dritkjedelig aa vaere syk. Jeg har tilbringt de to siste dagene i sanga, uten aa gjoore noe spesielt. Jo, i dag har jeg vasket klaer. Noe som sugde. For jeg er sliten og troott. Og aa ligge i senga hele dagen gjoor det ikke noe bedre.
Den gode nyheten er at i morgen skal jeg begynne aa jobbe paa sykehus. Jeg gleder meg enormt, men bihulebetennelsen har lagt en demper paa det hele. Haaper jeg klarer aa komme meg igjennom morgendagen uten aa vaere helt utslitt. Vi faar se.
Paa hjemmefronten skjer det ting som ikke er saa kult. Baba og Mama krangler saa hatten flyr og jeg skjoonner i grunnen ingenting. Baba spurte om han kunne laane telefonen min, for aa ringe etter sin telefon. Han anklaget Mama for aa ha stjaalet den og kastet den i do, noe Mama nekter for. Jeg tror henne - for hun har ingen grunn til aa gjoore det, annet enn aa gjoore mannen mer sint. Telefonen hans var skrudd av, saa han knabbet telefonen hennes og knaste den i bakken. Gooy!
Mama var paa vei ut da dette skjedde. Hun skulle besooke en venninne som akkurat hadde fodt en liten jente. Baba nektet henne aa dra paa besook og forklarte henne pent og pyntelig at om hun forlot huset skulle hun faa bank. Dermed ble vi sittende i stua og vente paa middagstid.
Senere fikk vi besook av en fetter av Mama, noe som lettet stemningen et par hakk. Vi drakk brus og saa paa film og pratet politikk. Det var fint. Baba hadde lagt seg og ungene fikk vaere oppe sent.
Dette var i gaar kveld. I dag var situasjonen forverret da jeg sto opp.
Jeg snakket med Mama mens jeg vasket klaer og hun fortalte meg at hun hadde vaert paa politistasjonen tidligere denne morgenen. Hvorfor? Fordi vertsfar hadde funnet ut at han skulle slipe den store masjeten sin og ture Mama litt. Lille Jackie, stakkar, klarte aa smugle den store kniven inn paa rommet sitt mens Baba var opptatt med noe annet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er aa vaere henne akkurat naa.
Etter alt dette og mye om og men har jeg bestemt meg for aa snakke med personalet i PA. De er klar over at ekteparet har problemer, men naa er jo alt snudd paa hodet. Det blir vanskelig aa forlate familien, om det kommer til det. Jeg vet det ikke er mitt problem. Jeg vet det ikke er min oppgave aa loose dette. Men jeg vet Mama kommer til aa bli skuffet. Jeg vet hun kommer til aa bli lei seg. Jeg vet hun kommer til a klandre seg selv, om jeg flytter. Uansett, jeg skal snakke med Jason i morgen. Soorge for at familien ikke faa flere frivillige etter meg. Det er trist, for jeg vet de trenger pengene, men de er ikke en familie hvor frivillige boor bo.
Midt oppi alt dette tenker jeg paa min egen mor. Jeg vet hun ikke hadde det spesielt lett aarene foor hun skilte seg fra pappa. Jeg ser den samme fortivlelsen i Mama. Hun har saa lyst til aa forlate mann og hus, men hun kan ikke. Hun har ikke penger. Hun kan ikke forsoorge to barn alene. Om hun bestemmer seg for en skillsmisse vil hun miste alt. Og hun har betalt halvparten av det de eier. Jeg foreslo en advokat. Hun fortalte meg at om hun gikk til en advokat ville mannen blande seg inn, betale advokaten en del penger og han ville vinne hele saken uansett. Hele systemet er korrupt, og han har pengene. Thug life.
Selv om det ikke er noe morsomt aa se dette skje, rett foran ooynene paa meg, har jeg naa erfart paa naert hand, hvor tooft det er aa vaere kvinne i Tanzania. Folk prater stoott og stadig om kvinneundertrykkelse. Men jeg kommer fra et land hvor dette er et minimalt, om ikkeeksisterende, problem. Naa har det gaatt opp for meg. Jeg har foolt det. Og jeg fooler med hver kvinne - som hver dag maa kjempe, bite i sure eplet og underkaste seg mannen.
Det var ikke meningen aa bli saa personlig. Men dette er virkeligheten jeg lever i, akkurat naa.
Mamma, jeg tenker paa deg hver dag. Og jeg er saa stolt av deg at jeg nesten begynner aa grine.
Jeg har gitt opp internett. I morgen skal jeg proove aa faa tilbake pengene mine. Saa, om det ikke dukker opp flere bilder - ikke bli skuffet. Dere faar se bildene paa facebook uansett naar jeg kommer hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar