Og slik gikk det da Stine Lise bega seg ut paa tur for aa klatre Kilimanjaro..

Advarsel: Dette kommer til å bli et langt innlegg, så ta deg tid eller drit i det. Innlegget kommer også til å inneholde detaljer du gjerne kunne klart deg uten. Men sånn er jeg - take it or leave it.

Jeg anbefaler deg å lese litt om Kilimanjaro før du leser innlegget. Vær så god!

01.11.10. Mandag:

Våknet kvart over 5 og klarte ikke sove mer. Jeg var dritspent og nervøs. Lå i sengen til klokken 6 og sto opp. Spiste frokost, pakker ferdig sekken, sa farvell til familien og dro av sted. På veien til Soko-kontoret erfarte jeg at det er skikkelig dust å ta meg seg stor sekk på dalla-tur. Trangt og lite praktisk. Var på kontoret kvart på 8. Lykke var allerede der. Vi pakket om sekkene, slengte de på taket av bilen og satt oss inn. På veien til Kilimanjaro plukket vi opp Tim og Lut i Usa. Ingen av oss sa stort i bilen. Vi var trøtte og hadde nok å tenke på. Sjåføren blæstet selvfølgelig Westlife og Celine Dion hele veien. Det tok oss tid å komme frem. Vi var vel ved 'gaten' rundt kvart over 11. Hva vi møtte var et hav av turister. Omg. Ja, jeg vet at det er andre enn meg som vil klatre Kilimanjaro, men.. Det var et HAV av mennesker. Hjelp. Før vi kunne begynne turen måtte vi registrere oss, og køen av lang. Guiden tok tak i oss og dro oss forbi alle menneskene og helt frem til skranken. Litt utilpass, skrev jeg meg inn i boken, før alle menneskene som sto i kø. Jeg aner fremdeles ikke hvorfor vi fikk komme frem i køen slik, helt uten problemer. Kanskje var vi sent ute? Kanskje hadde sjefen for Soko ordnet det slik? Kanskje guiden vår var bestis med duden kan skranken? Ikke vet jeg. Nå kunne vi begynne turen! Men neida, de hadde glemt aa kjøpe drikkevann til oss. Så det måtte de gjøre først. Og det måtte de gjøre utenfor parkområdet, for å spare penger. Det tok sin tid, men klokken 12 hadde alle fått vann og vi var klare til å sette av sted. Og vi gikk før alle de andre. Vi hadde veien for oss selv, hele tiden. Nice! Og jeg ble overrasket; Veien førte inn i en tykk regnskog, og været var fantastisk. Solen strålte igjennom tretoppene og luften var akkurat passe varm. Jeg så planter og trær jeg aldri har sett før. Vi så aper og én krabbe. Veien var heller ikke altfor bratt. Vi tok det rolig. Vi tok oss tid. Pole pole (slowly slowly). Etter to timer tok vi oss en lunsjpause. Vi fikk hver vår lunsjboks, med burger, jus, pannekake, en banan og en doughnut. Jeg satt og koste meg, ante fred og ingen fare, da en stor, svart ravn kom flyvende og landet ikke langt unna meg. Guiden begynte å reise seg, men jeg tenkte; 'herregud, det er jo bare en fugl. Hvor stor skade kan den gjøre?' Og et brøkdelssekund etter at jeg hadde fullført den tanken angrep fuglen. Angrep er vel å ta i, men.. den kom flygende, opp på bordet, flakset meg i trynet ett par ganger med vingene sine, satt meg helt ut og stjal doughnut'en min. Faens fugel.

Vi fullførte lunsjen og gikk i to timer til. De siste 5 minuttene av turen begynte det aa småregne. Vi var heldige nok til å komme frem i tide, uten behov for regntøy. Turen tok oss fra Marangu Gate til Mandara Huts. Ca. 8,4 km. På fire timer. Haha. En stigning fra 1800 m til 2700 m. Fremdeles greit å puste. Toalettene var ok. Middagen klokken 7 var herlig, men jeg mistet appetitten fort. Strømmen gikk, men det gjorde ikke noe. Hytten var relativt liten, men det er akkurat plass til 4 stykker. Vi hadde en fantastisk utsikt over Kenya. Tror vi alle var i seng rundt klokken 8.

Vi fant også ut, på kveldstid, hvorfor det var så stappfullt ved 'gaten' tidligere på dagen. En gjeng med 62 briter hadde nemlig bestemt seg for å klatre Kili, sammen, samtidig som oss. Ikke at de visste at vi skulle klatre, men. Helvete. 62 briter på tur. Vi fant ut at vi hele tiden burde holde oss foran dem. Derfor bestemte vi oss for p stå opp en halvtime tidligere og legge av sted tidlig.
Vi traff også på en gjeng med tre svenske damer som skulle klatre samtidig som oss. De var utrolig søte og veldig hyggelige.

Jeg sov godt, men jeg frøs en del.
Det regnet hardt og apene kranglet høylytt ikke så langt unna. Det er lite kult å måtte tisse når det regner, er iskaldt og mørkt ute. Og doen, doen er ute. Et stykke unna.

Meg og John (guide) på Mandara

Jeg og Lykke på Soko-kontoret, før turen startet

På vei opp til Mandara huts.

02.11.10. Tirsdag:

Sto opp tidlig nok til å få med meg litt av soloppgangen. No words! Allerede på 2700 moh ligger skyene under oss. Spiste frokost og dro av sted rundt 07:30, før alle andre. Skogen var nydelig. Solen skinte og regndråpene fra kveldsregnet begynte å dampe. Vi var dessverre ute av skogen etter 20-30 minutter. Vi hadde nådd tregrensa. Her sluttet skogen og solen begynte å steke. Det ble varmt, varmere og varmest. Helt til været plutselig bestemte seg for å snu helt om. De sier du kan oppleve 4 forskjellige årstider på Kili på under en time. Og det kan jeg skrive under på. Kvart på ti begynte det å regne. Regntøyet på. Hva Soko ikke hadde informert meg om var at jeg burde ha overtrekk til sekken. Det hadde jeg ikke. Det var meg eller alle tingene mine i sekken. Regnjakka var stor nok til å dekke sekken, mens jeg fikk armene inn i jakka. Men lukke jakka, det fikk jeg ikke til så lenge jeg hadde sekken på ryggen. Døll! Og det fortsatte å regne. Vi var heldige nok til at det var et opphold rundt lunsjtid, så vi fikk spist uten å tenke på regnet. I det vi satt i gang begynte det å regne igjen. Og regnjakka var 70 prosent vanntett. Herregud. Jeg var kald og sliten og veien var lang.

Turen fra Mandara Huts til Horombo huts var den kjipeste av alle. Mye på grunn av regnet. Mye på grunn av veien selv. Opp og ned og opp og ned. Over en bakketopp, og en bakketopp til. Og landskapet forble det samme og du følte at du ikke kom deg noen som helst vei. Klokken 13 var vi fremme. Kalde og våte. Vi fikk nøkkel til hytta og låte oss inn. Det er kjedelig å være våt og kald, når det ikke finnes varme eller muligheter til å tørke tingene sine. Fire våte, kalde mennesker inn i en liten hytte hvor kun to kan stå oppreist av gangen. Ingen steder å henge opp ting. Vi prævde så godt vi kunne, men jeg frøys og mesteparten av klærne mine var fuktige etter en tur med portøren - som ikke hadde dekket til sekken. Jeg lærte at fra nå av skulle alle saker inn i plastposer fær jeg ga meg ut på tur igjen. Vi la oss i hver vår sovepose for å få igjen varmen. Etter en time fikk vi beskjed om at det var te-tid. Vi sto opp, kledde på oss og gikk for å drikke te. Jeg drakk to kopper kakao og gikk fort ut da jeg begynte å brekke meg. Jeg kastet heldigvis ikke opp, men det var like før. Jeg frøs fremdeles og bestemte meg for å strekke ut. Det var mus overalt. Mus i samligshytta, mus ute. De var veldig søte. Sammen med musene var det også mange, mange, ravner. Jeg knurret bort så mange jeg kunne. Guiden fortalte meg at de var fredet. Faen, de var jo i utall!

Opp til nå hadde jeg ikke mange problemer. Liten hodeine, prikking i fingre, føtter og lepper + mindre appetitt/kvalme. Diamox (høydesykepiller) kan gi slike bivirkninger. Noe som er sært, i og med at det er de samme symptomene som høydesyke gir. Så jeg visste verken fra eller til.

Turen på tirsdag tok oss fra 2700 moh til 3720 moh. Vi gikk én mil, på 5,5 timer. Luften blir tynnere og det begynner å bli slitsom bare å gå en tur paa do. Bihulebetennelsen jeg hadde før jeg dro gjør det ikke lettere. Jeg har pustet igjennom munnen hele veien opp. De andre har brukt nesa. Det bråker når jeg puster. Og leppene mine er såre, tørre og oppsprukne. Nesa mi renner og er tett for det meste. Drittbihuler!

Etter te-tid gikk vi små turer hit og dit. Ikke alt for langt. Ikke nok energi til sånt. Utsikten var fantasisk og været skifter hvert 10. minutt. Du kan se skyene kommer krypende opp åsene og inn over hyttene.

Til middag hadde jeg fått appetitten tilbake - omg, kjøttdeig og spagetti! Himmelsk! Alle var i seng kvart over 7. Haha. En lang dag var lagt bak oss.

Soloppgangen, tirsdag morgen. Under skyene ligger Kenya.

En slik som dette flakset i trynet mitt.

Vel fremme ved Horombo huts.

Sånn så det ut da vi kavet oss inn i hytta etter regnværet.

03.11.10. Onsdag:

Hviledag. Akklimatiseringsdag. Allikevel sto vi opp klokken 6 for å få med oss soloppgangen. Makan til soloppgang har jeg sjeldent sett. Tilbake til seng. Frokost (toast, omelett, pølse, pannekake) klokken 8. Klokken 9 var vi klare for tur. Turen ville ta ca to timer og ta oss 150 meter opp. Det skal tydeligvis være bra for kroppen å gå litt opp, for så å gå ned igjen. Vi gikk til et sted kalt 'Zebra rocks'. Klippen blir kalt Zebra rocks fordi det er en fjellvegg hvor svart stein og kalk er blitt "klemt" sammen - noe som igjen får det til å se ut som zebra-mønster.

Under og etter turen diskuterte vi mye hvem som skulle få de forskjellige rollene fra Ringenes herre i vår lille quest i å bestige Kilimanjaro. Ja, vi var såpass nørdete at vi ga hverandre roller fra Ringenes herre. Tim spikket en ring av tre, som vi skulle kaste ned i krateret når vi kom på toppen. Ikke spør meg, men jeg ble Pippin. Det bestemte Tim. Kanskje fordi jeg synger hele tiden. Det er blitt en vane nå. Jeg synger ofte og høyt. Nei, ikke høyt-høyt. Men jeg synger høyt nok til at andre kan høre det. Alle andre gjær det her nede. De synger fra morgen til kveld, uansett stemme. Og jeg vært aktiv på syngefronten, når jeg har hatt pust til det. 'If you're happy and you know it, clap your hands...' er blitt min kjenningsmelodi. Jeg prøver å være positiv og blid. Og motiverende. Men Tim finner det lite motiverende når jeg begynner å synge om å vaere glad, når han er sliten og kald. Allerede på tirsdag svarte han: "I don't think you would be too happy if I throw you off that cliff!" Så, jeg har roet ned syngingen rundt han. Det er litt morsomt. Blide, glade Stine synger 'If you're happy..' og de andre ser bare surt tilbake. Haha, du skulle sett uttrykket til Lykke noen ganger. Lut er for gammel til å bry seg, tror jeg. Hun sier i hvert fall ingen ting.

Og det er kanskje like greit å roe ned syngingen, for luften blir tynnere. Det er tungt å puste og jeg frøys ofte og mye. Jeg prøvegikk skoene jeg lånte fra Soko på turen. De passet perfekt. Null vondter, blemmer osv. Hadde jeg aldri trodd. Sko som titalls av fok har brukt før meg; også passer de meg perfekt. Hurra!

Nesa er sår. Leppene er sprukket. Jeg har funnet ut at Tim har vaselin. Jeg er reddet!

Sitat, dagbok: 'Jeg gruer meg til de neste dagene.'

Zebra rocks

Soloppgang onsdag morgen. Horombo, 3720 moh.

Ser ut som Pingu

04.11.10. Torsdag;

Sto opp klokken 6 og pakket alle sakene ned i plastposer før vi gikk til frokost. Startet klokken 7, og de første britene kom seg av sted før oss - noe som begydde at vi enten kom til å måtte gå i kø eller ta dem igjen. Vi tok dem igjen. Jeg slet i de første bakkene. Fikk ikke nok luft. Tungt. Jeg måtte roe ned. Men det gikk seg til. Etter en times tid følte jeg meg mye bedre, fikk kontroll over pusten og kunne gå i samme tempo som de andre. Solen skinte og jeg fant ut at steinærken kan være ganske så vakkert. Etter noen timer, 1,5 km fra Kibo Huts, spiste vi lunsj. Og mens vi spiste lunsj begynte det å regne. Vi tok på oss regntøy og etter ti minutter pøsregnet det. 1,5 km i oppoverbakke, i pøsregn/hagl, etter tre lange dager med turer - det er slit. Vi kom frem, til slutt. Je hadde bare lyst til å legge meg ned å gråte. Iskald. Når jeg snakker om at jeg fryser, så er det ikke bare det at jeg er kald, jeg er gjennomkald. Ned til beina. Beinmargen min fryser. Det er den type kald du ikke kan kurere med mindre du legger deg ned i et varmt bad. Sann type kald var jeg, helt fra første natten.

Vi sjekket inn på Kibo huts rundt 11:30. Her fikk vi et rom som vi måtte dele med 8 andre. Flott! Et hyggelig, britisk par (som ikke var med i den store gruppen) kom inn etter oss. Og litt etter litt ble rommet fyllt opp av andre briter.

Kald eller ikke, tingene i sekken min var tørre. Om portøren min hadde klart å dekke til den andre sekke min visste jeg ikke. Jeg klarte ikke drikke te. Jeg sluttet å drikke alt annet enn varmt vann etter at jeg nesten kastet opp etter to kopper kakao. Så jeg drakk varmt vann. Og kaldt vann. De sier du bør få i deg minst 3 liter om dagen. Helst 4-5 liter. Jeg klarte så vidt få i meg halvannen liten vann om dagen. Det var for kaldt til å drikke kaldt vann. Jeg var heldig om jeg klarte 3 liter. Jeg prøvde så godt jeg kunne. Portøren kom med sekken min og sakene mine var heldigvis relativt tørre. Soveposen av litt våt i enden, men det gjorde ikke stort.

Hva gjor du, når du er grisetrøtt, men fryser rumpa av deg i soveposen? Hva gjor du, når du er iskald, men den tynne luften nekter deg å bevege deg fort nok til å få varmen tilbake?

Jeg kledde på meg det jeg hadde og gikk meg en tur, i skilpaddetempo. Jeg pustet tungt, den lille veien det var å gå frem og tilbake til do. Kibo Huts ligger 4700 moh og har ikke rennende vann. Vannet stopper på rundt 4000 meter. På denne turen steg nok en gang rundt 1000 meter og gikk tilsammen 9,3 km.

Middagen ble servert klokken 5. Hvorfor så tidlig spør du? Fordi vi skulle opp klokken 11 igjen, for å klatre mot toppen. Ja, du hørte riktig. 5 timer søvn var alt vi fikk før vi satte nesen mot toppen. Jeg klarte ikke spise middag. Kvalm. Nervøs. Spent. Jeg var i seng klokken 6 og sovnet fort. Problemet var at jeg våknet rundt klokken 7 igjen og fikk ikke sove mer. Eller jo, jeg sov litt, var våken en stund. Sov litt, var våken en stund. Jeg aner ikke hvor mye søvn jeg fikk. Alt jeg husker er at alle vekkeklokkene gikk av nesten samtidig i rommet. Jeg husker det jeg hadde vært varm igjennom kvelden. Jeg hadde vært varm. Digg! Det gikk selvfølgelig over så fort jeg krøp ut av soveposen. Kledde på meg lag-på-lag. Tre par bukser + regnbukser i sekken. Fire lag på overkroppen. Lue, skjerf, to par votter. Tre par sokker. Jeg skulle ikke fryse! Og fryse gjorde jeg heller ikke.. (mer om det senere).

Jeg rakk en halv kopp med varmt vann og en hel kjeks før vi måtte dra av sted. Jeg gikk på do i siste liten og ble helt slått tilbake da jeg tok mitt første skritt ut i natten. Det var mer stjerner på himmelen enn faktisk himmel. Jeg har aldri sett så mange stjerner på en gang. Jeg har sett ganske mange praktfulle stjernekvelder i Tanzania og andre steder i verden, men ingenting slår denne. Det var helt ubeskrivelig. Jeg kan ikke forklare hvor vakkert det var. Om det var fordi vi var så hooyt oppe, eller fordi det ikke fantes et lys på mils omkrets, aner jeg ikke. Men det var... noe for seg selv. Noe jeg kommer til å ta med meg videre, i en lang stund fremover.

Også brøt helvete løs.

Det var dessverre ikke så mye tid til å betrakte stjernene. Guidene var hyppe på å komme av sted, før alle andre, selvfølgelig. Og turen begynte brått. Etter to minutter møtte vi en fjellvegg, som vi så skulle klatre opp. Ikke misforstå; det var ikke så bratt at du måtte bruke hender og never. Neida. Du kunne fint gå oppover, men gåstaver var en nødvendighet. Noen av skrittene var så bratte at du måtte løfte den ene foten høyere enn knehøyde. Og når du er støl fra før av, så gjør dette ganske vondt.

Den eneste lyskilden vi hadde var hver vår hodelykt. Jeg havnet fort bakerst. Pustet og peset. Heldigvis ventet de andre på meg og vi delte oss inn  to grupper. Tim og Lut i teten og meg og Lykke bakerst i vårt eget tempo, pole pole. Tim og Lut fikk en guide, jeg og Lykke fikk to. Det tok sin tid å klatre oppover i mørket. Jeg visste det kom til å vare i nærmere 5 timer. Og 5 timer var ganske lenge, når jeg tenkte på hvor sliten jeg var etter én. Halvparten av skrittene jeg tok føltes å være forgjeves da jeg skled tilbake i grusen, kroppen var nyttesløs til å kjempe imot. Jeg ble fort veldig varm. Jobbet av full styrke. Svetten rant. Bra, sier du. Kjip, sier jeg. Jo mer du svetter i starten, jo mer fryser du på toppen, så jeg bestemte meg for å be om en pause til å ta av meg litt klær. Og det ble fort bedre etter det. Problemet var at jeg ble apatisk etter å ha kjent hvor deilig det var å stå stille og slappe av. Jeg spurte aldri om hvor langt det var igjen eller hvor mye klokken var, så jeg aner virkelig ikke når de forskjellige tingene skjedde. Alt jeg husker er rekkefølgen. Jeg bestemte meg for å holde ut en stund til, selv om jeg begynte å slite enormt. Og etter en stund til måtte jeg tisse. Jeg spurte om tissepause og guiden sa at det var kun noen få meter til, så skulle vi ha en pause uansett. Jeg lempet av meg sekken, tisset og vurderte sterkt å gå ned igjen. Jeg var på bristepunktet. Jeg gikk tilbake til sekken og prøvde aa drikke litt av det frosne vannet i flasket. Guiden prøvde aa muntre meg opp: "Det er bare to timer igjen til Gilmans point!" Fuckings to timer til! Aldri i livet. Jeg fortalte han at jeg kom til å bli her og vente til de kom tilbake, mest på spook. Da sa den andre guiden at han kunne bære sekken min. I mitt svake øyeblikk takket jeg ja. Sekken inneholdt kun det noodvendigste: regntooy, kamera, 3 liter vann, 1 liter cola, og litt sjokolade.

Med en sekk mindre på ryggen fortsatte jeg og Lykke oppover. Det var lettere å puste uten sekken på ryggen, men jeg slet fremdeles en del med å puste. Jo høyere opp jeg kom, jo kvalmere ble jeg. To ganger kastet jeg opp. Jeg hostet mye og oftere og oftere. Snørra rant. Jeg frøs kun litt på tærne og fingrene, ellers var jeg passe varm. Jeg tenkte på alt mulig rart - prøvde å tenke på alt annet enn hva jeg gjorde og hvor jeg var. Jeg tenkte på hva Petter ville sagt om han var med på turen. Jeg tenkte paa hvor svett Jesper ville vært, uten å klage. Jeg tenkte på hvordan Karina ville be om en røykepause. Og Eirik, som antageligvis bare ville vært glad og spent. Jeg nynnet hele 'Barbie girl'-sangen i hodet og plutselig hadde jeg 'We got all the time in the world' på hjernen. Jeg var alle andre steder enn akkurat hvor jeg var. Plutselig var det en time igjen. En time. Det skulle jeg klare. Det ble mer og mer steinete. Og himmelen begynte så vidt å lysne opp.

05.11.10. Fredag:

Jeg kunne ikke tro det da guiden plutselig tok meg i hånden, klemte meg hardt og gratulerte meg. Jeg var nå kommet til Gilman's Point. 5685 moh. Omg. Det var en lettelse å sette seg ned på en kald stein. Vi fikk beskjed om å spise litt snacks og drikke noe annet enn vann. Så jeg knuste en frossen energibar mellom tennene og skyldte den ned med litt cola-slush, som jeg gledelig delte meg guiden som var så snill å bære sekken min. Jeg prøvde å ta sekken tilbake, men han blånektet - den skulle han bære.

Jeg visste ikke hva jeg ville. Skulle jeg gå opp, eller ned? Hadde jeg krefter til å fortsette? Hvor bratt var veien opp til toppen? Det gjorde vondt å puste og jeg klarte ikke ta dype drag uten å hoste opp en munnfull med slim. Jeg spurte guiden om han kunne peke hvor vi skulle gå og hvor bratt veien var. Hvor vi skulle var på andre siden av krateret. Veien var krunglete. Litt opp, litt ned og svingete. Jeg bestemte meg for å prøve. Også tok vi beina fatt igjen. Lykke uten sekk, hun også. Tim og Lut var langt foran - vi ante ikke hvor langt de var kommet.

Det skulle ta ca to timer til å gå til toppen. Igjen: to timer er lenge å gå etter at du har gått i lange 5 timer. Omg. 7 timer i oppoverbakke. Prøv selv. Etter en time var det lyst nok til å skru av hodelyktene. Det var klarvær og lite snø på bakken. Hele landskapet åpnet seg med lyset. Jeg kunne se krateret. Jeg kunne se fjell i det fjerne. En utsikt jeg er sikker på jeg aldri vil glemme.

Men det tok sin tid å komme seg videre. Et skritt, puste inn og ut. Et skritt, puste inn og ut. Det er en merkverdig følelse når et lite skritt føles som om du har løpt et helt maraton. Men klokken tikket. Solen kom til å krysse horrisonten hvert øyeblikk. Jeg ville frem. Fort. Og jeg gikk. Jeg gikk det jeg kunne.

Jeg rakk ikke toppen før soloppgangen, men jeg var akkurat kommet opp en bakkeopp da de første solstrålene traff ansiktet mitt. Jeg sto klar med kamera og hadde tårer i øynene. Shit, aldri igjen kommer jeg til å se noe så utrolig. Vi hadde det beste været i manns minne!

Soloppgang, nesten på toppen

Men nok om soloppganger. Jeg hadde fremdeles ett par bakketopper igjen før målet var nådd. Lykke lå nå ti minutter etter meg. Jeg pustet og peset. Guiden mer og mer motiverende. Nesten der! Nesten der! Jeg kom på toppen av en batt bakk og fikk øye på skiltet. 100 meter til! Jeg humpet meg foran guiden og pustet som en ivrig KOLS-syk person. Jeg felte tre tårer på vei mot skiltet. Ikke mer, ikke mindre. Det er umulig å grine på nesten 6000 meter, om du ikke vil bli kvelt, da, selvfølgelig. I det jeg tok de siste skrittene mot toppen kom jeg på hvor mye jeg skulle ønske at Eirik, mamma, Line, Vivian og Jesper var der, sammen med meg.

Også, klokken 06:25, den 05. november 2010, nådde jeg toppen av verdens høyeste frittstående fjelll, Kilimanjaro. Og det var verdt hvert jævla skritt! Fuckings 5895 m.o.h.

Jeg var i himmelen, nesten. Paa toppen i hvert fall.

Jeg tok bilder, sendte to meldinger, drakk litt cola og fyllte lungene mine så godt jeg kunne og skrek av full hals. Jeg var stolt og lettet og fri. Jeg følte jeg kunne gjøre hva som helst. Jeg tror jeg kan si at det er den beste følelsen i verden.

Jeg var på toppen i 20 minutter, og så begynte det virkelige helvete.
Når du klatrer et fjell som Kilimanjaro har du en ting i tankene: å komme deg til toppen. Du samler alle kreftene du har og tar ett skritt om gangen. Du henter ut reservelageret og gir alt du har. Du kommer deg til toppen og er kjempestolt. Hva du helt har glemt er at du også må ha krefter til å gå ned igjen. Fuck! Ned igjen. Opp og ned er like langt, like bratt og like jaevlig. Helvete!

Lykke ankom toppen ti minutter etter meg. Og vi begynte å gå ned igjen sammen. Guiden tok teten og jeg prøvde å følge etter, men til ingen nytte. Jeg var for sliten til å løpe etter han. Nedoverbakke eller ikke. Jeg klarte ikke puste. Det tok sin tid å komme seg ned igjen, med andre ord.

På vei ned igjen møtte vi på mange mennesker som var på vei opp. Jeg er glad jeg var der oppe tidlig. En annen ting jeg var glad for var at vi gikk opp i mørket. For når jeg begynte nedstigningen fra Gilman's point så jeg hvor bratt og langt det var. Jeg ville mistet ALL motivasjon om jeg noen gang visste hvilken fjellvegg jeg gikk opp. Pusten ble verre og verre og det begynte å bekymre meg. Jeg var på vei ned og luften ble tykkere, men pusten min ble verre. Jeg mistenkte lungebetennelse. Det hadde ikke forundret meg om bihulebetennelsen hadde spredd seg til lungene eller noe. Også jeg som hadde frøset hele veien opp.

Litt av veien vi gikk oppover i løpet av natten.

Meg, på Gilman's point. På vei tilbake.

Jeg og Lykke var nede ved Kibo huts rundt klokken 9. Vi fikk en time til å spise og pakke om før vi begynte turen ned til Horombo huts igjen. Jeg slet. Pusten nektet å samarbeide. Jeg spurte en av de britiske legene om hun kunne lytte til brystet mitt. Hun lovet hun ville se på det, etter at hun hadde sjekket til et par av pasientene sine. Vi dro fra Kibo før hun fikk lyttet på brystet mitt.

Og turen ned fra Kibo til Horombo ble et mareritt. Jeg klarte meg bra den første halvtimen, men etter det falt jeg bak igjen. Tim og Lut var som alltid langt foran og Lykke sprang etter. Noe som begydde at jeg ble igjen alene. Hver eneste muskel verket. Jeg hadde intens hold i begge sidene. Jeg var fortsatt kvalm. Og hjertet pumpet ut av brystet mitt. Jeg var svimmel. I skikkelig dårlig from med andre ord.

Jeg var først irritert paa de andre. Vi skulle liksom være et team. Men så kom jeg på at vi egentlig klatret Kilimanjaro som enkeltindivider. Jeg hadde bare timer før gått fra Lykke, rett før vi nådde toppen. Jaja, sånn gikk det.

Etter en stund begynte jeg å hoste opp blod. Lite kult. Redd for å gå alene ventet jeg på en av guidene som lå et stykke bak meg. Han fulgte meg halvparten av veien, men ble plutselig borte. Jeg aner ikke hvor han ble av. Jeg var for sliten til å følge med. Jeg sjanglet som en full tulling nedover veien. Fortivlet fordi jeg var alene. Forbanna fordi ingen så ut til å bry seg.

Og verre ble det. Jeg kom ned til hyttene, kanskje en time etter de andre. Utslitt. Virkelig utslitt etter over 15 timer med gåing, uten de store pausene. Og jeg klarte ikke legge meg ned. Hvorfor? Hver gang jeg la meg ned fikk jeg pusteproblemer og voldlige sure oppstøt. Noe som igjen betydde at jeg måtte sitte oppreist i sengen og hvile. Jeg hostet kraftig og fikk de andre til å hente en flaske jeg kunne spytte i. En ting er når du hoster opp litt slim. Jeg hostet opp munnfuller med noe som liknet snørr. Og det kom fra lungene mine. Tykt gjennomsiktig slim med små lysegule klumpe i. Jeg ble mer begymret og prøvde å finne en lege. De var dessverre ikke kommet tilbake fra fjellet. Så jeg ventet. Jeg ventet hele ettermiddagen. De andre var greie og hentet varmt vann til meg og andre ting. Nærmere middagstider kom legene tilbake og hun ene lovet å komme innom hytta mi så fort som mulig. Det skjedde aldri. Vi gikk til middag. Jeg tok en skje med ris, prøvde å svelge og fant ut at det kom til å bli umulig å spise middag. Da det gikk opp for meg begynte jeg å grine (mens jeg skjulte det så godt jeg kunne). Jeg unnskyldte meg og gikk tilbake til hytta, hvor jeg låste meg inn og lot tårene renne. Jeg gråt for alle de gangene jeg hadde holdt tårene tilbake gjennom hele uka. Og det var godt, og smertefullt. Lungene likte det ikke, men det fikk så være.

Jeg var ferdig med emorunden før de andre kom tilbake fra middag. Tim ble meg med for å finne legen igjen. Jeg ville legge meg og det begynte å bli sent. Men jeg ville ikke legge meg før jeg hadde snakket med en lege.

Legen spiste middag. Flau, men desperat nok, forstyrret jeg henne og ba henne nok en gang om hun kunne komme å lytte til brystet mitt. Hun sa hun skjønte at jeg var bekymret og lovet å komme til hytta innen ti minutter. Og det gjorde hun. Etter å ha lyttet til lungene mine en god stund konstanterte hun at jeg hadde vann i lungene. Vann i lungene er ganske alvorlige greier og ubeskrivelig smertefullt. Du kan lese om hvor lite kult det er her.

Legen ga meg seroider og noen andre greier og ba meg sove oppreist for å puste bedre. Verdens største nedtur, I say. Å sove sittende etter 15 timers tur? Ny emorude.
Så da sov jeg sittende, da, bitter som faen - men godt fornøyd med å ha gjennomført turen med redusert lungekapasietet.

06.11.10. Loordag:

Avsted klokken 7. Seroidene hjalp godt. Jeg følte meg mye bedre da jeg våknet opp. Tok gruppebilde og kom oss av sted. Lut suste avgårde, mens jeg, Lykke og Tim hold ca. samme tempo hele veien. Jeg fikk låne iPoden til Lykke, noe som hjalp en hel del. Sigur Ros i fjellene er flotte saker. Fort eller ikke, vi var nede ved Marangu gate rundt klokken 13. Kjøpte en cola og koste oss med den mens guidene fordelte tipsen.

Tok nok et gruppebilde, sa farvell til alle guidene og satt oss inn i bilen. På vei hjem stoppet vi i Moshi og spiste lunsj og fikk utdelt sertifikatet. Det var et stort øyeblikk. Og alle var solbrente i trynet. Haha.

I bilen på vei tilbake tenkte jeg tilbake på turen. Det har vært en utrolig opplevelse. Jeg aner ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det igjen. Jeg sitter igjen med en god følelse.

Heile gjengen.

Meg, Lut, Lykke og Tim. Tilbake "på bakken"

Klokka 5 i går ettermiddag sto jeg utenfor porten hjemme. Det var utrolig deilig å være hjemme igjen.

Skal prøve å runde av nå.
Valget i Tanzania ga ikke veldig store endringer. Opposisjonen fikk litt mer makt, men ikke mye. Om jeg har forstått det riktig.

Sånn... Beklager, det ble visst litt av et innlegg.